Valgte å bli i Gaza

0
206

unnamed

Sarah Woznick (bildet) er intensivsykepleier og ankom Gaza for seks måneder siden. Dagen før hun skulle reise hjem til Denver, startet militæroperasjonen «Protective Edge». Hun bestemte seg for å bli.

Her er hennes personlige fortelling fra Gaza:

Jeg var veldig glad for å få reise til Gaza på mitt første oppdrag for Leger Uten Grenser, og for muligheten til å se denne konteksten på nært hold.

På intensivavdelingen på Nasser sykehus, hvor jeg jobber, mangler vi ofte helt grunnleggende ting. Som plasthansker. Hjemme kunne jeg ikke drømt om å rasjonere eller måtte jobbe uten plasthansker. Det var en øyeåpner for meg. Gaza er imponerende paradoksal: På den ene siden mangler vi helt elementære ting, på den andre siden finnes helt uventede ting som luksushoteller langs strandlinja.

Våre palestinske kolleger på sykehuset jobber under svært vanskelige forhold. Mange av dem har ikke fått lønn på månedsvis, og mange får kun deler av lønnen. Likevel forlater de ikke jobbene sine. De vet at hvis de slutter å komme på jobb, erstattes de umiddelbart. En brøkdel av lønnen er bedre enn å være arbeidsløs.

Skremmende luftangrep
Jeg hadde flybillett hjem fra Gaza dagen etter at militæroperasjonen «Protective Edge» startet. Den første dagen var det mange luftangrep i området vårt. Det er en rar følelse når du innser at bombene faller ikke så langt fra deg. Du vet at du er trygg fordi Leger Uten Grenser ikke er et mål for angrepene, men kroppen din vet det ikke og slipper fri mye adrenalin: Hjertet slår fortere og du er på vakt. Jeg er litt mer vant til det nå, men bombene får meg fortsatt til å skvette. Jeg tror ikke tordenvær blir det samme lenger. 

Men mest av alt tenker vi på våre palestinske kolleger. Vi bekymrer oss for dem. Leger Uten Grensers område er trygt, men hjemmene til kollegene våre er ikke det.

Mange små pasienter

Nesten 40 prosent av de nye pasientene våre siden krigen startet, er barn som er 5 år eller yngre. En av mine palestinske kolleger fortalte meg at hans barn gjemmer seg under bordet så fort de hører en smell. En annen sa: «Mine barn tar tak i meg som om jeg kan beskytte dem, men det kan jeg jo ikke.» Det må være utrolig vanskelig å føle at man ikke kan beskytte barna sine. 

En dag kom en jente i 10-årsalderen inn på klinikken vår, helt alene. Hun hadde hatt en ulykke hjemme og fått varm te over armen. Min kollega Nicolas spurte om hun ikke var redd for å gå rundt i gatene alene. Hun svarte: «Du vet, vi skal alle dø en dag.» 

Jeg tenkte for meg selv at denne jenta er mye eldre enn hun burde være på dette stadiet i livet. 

Det blir veldig vanskelig å dra hjem fra Gaza. Jeg vil tenke mye på vennene jeg har fått her og som lever på et sted hvor de på så mange måter er fanget. Jeg ønsker så mye for dem; frihet og valg de kunne hatt dersom de ikke var omgitt av murer.

Sarah Woznick,
sykepleier i Leger Uten Grenser

SHARE
Helseinfo er en informasjonskanal. Vi formidler helsenyheter, helseblogg om kosthold og trening, pressemeldinger og annen helseinformasjon. Vi skriver om helse i Norge og formidler også helsesaker fra utlandet.